Nynorskordboka
avmønstre
avmønstra
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å avmønstraå avmønstre | avmønstrar | avmønstra | har avmønstra | avmønstr!avmønstra!avmønstre! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| avmønstra + substantiv | avmønstra + substantiv | den/det avmønstra + substantiv | avmønstra + substantiv | avmønstrande |
Tyding og bruk
- slutte som sjømann, gå frå borde;mønstre (3) av
Døme
- dei er nettopp avmønstra;
- han påmønstra i Bergen og avmønstra i Rotterdam
- seie opp sjøfolk
Døme
- reiarlaget har avmønstra heile mannskapet