Nynorskordboka
irritere
irritera
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å irriteraå irritere | irriterer | irriterte | har irritert | irriter! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
irritert + substantiv | irritert + substantiv | den/det irriterte + substantiv | irriterte + substantiv | irriterande |
Opphav
av latin irritare ‘eggje, pirre, framkalle’Tyding og bruk
- i medisin: verke på organisme eller del av organisme slik at han reagerer og blir sår, raud og liknande
Døme
- tobakksrøyk irriterer halsen
- ergre, øse opp, harme
Døme
- irritere seg over noko;
- vere irritert på noko eller nokon;
- vere irritert over noko eller nokon
- brukt som adjektiv
- ei irriterande røyst;
- irriterande reklame
- brukt som adverb:
- bilen køyrde irriterande sakte