Nynorskordboka
intimidere
intimidera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å intimideraå intimidere | intimiderer | intimiderte | har intimidert | intimider! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| intimidert + substantiv | intimidert + substantiv | den/det intimiderte + substantiv | intimiderte + substantiv | intimiderande |
Opphav
av mellomalderlatin intimidare ‘skremme’Tyding og bruk
gjere redd;
skremme
Døme
- undersåtter skulle intimiderast