Nynorskordboka
inkarnere
inkarnera
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å inkarneraå inkarnere | inkarnerer | inkarnerte | har inkarnert | inkarner! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
inkarnert + substantiv | inkarnert + substantiv | den/det inkarnerte + substantiv | inkarnerte + substantiv | inkarnerande |
Opphav
frå latin incarnare, av in- og caro ‘kjøt’; jamfør in-Tyding og bruk
Døme
- han inkarnerer amerikanske kjerneverdiar
- brukt som adjektiv
- ho er den ikarnerte vondskapen
- om guddom: framstå som menneske
- brukt som adjektiv
- den inkarnerte Kristus