Nynorskordboka
imprimatur
substantiv inkjekjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| eit imprimatur | imprimaturet | imprimatur | imprimatura |
Opphav
frå latin , opphavleg ‘kan trykkjast’Tyding og bruk
om eldre forhold: påteikning eller stempel av sensor (1, 1) på manuskript om at det kan trykkjast
Døme
- skriftet fekk sitt imprimatur i 1771