Nynorskordboka
imponere
imponera
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å imponeraå imponere | imponerer | imponerte | har imponert | imponer! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
imponert + substantiv | imponert + substantiv | den/det imponerte + substantiv | imponerte + substantiv | imponerande |
Opphav
frå latin ‘setje, leggje i, på, narre’Tyding og bruk
Døme
- imponere nokon;
- bli imponert av noko;
- eg er imponert over spelarane