Nynorskordboka
horve 3
horva
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å horvaå horve | horver | horvde | har horvt | horv! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| horvd + substantiv | horvt + substantiv | den/det horvde + substantiv | horvde + substantiv | horvande |
Opphav
norrønt horfaTyding og bruk
- gå (i ei viss lei), stemne;lage seg, bli
Døme
- horve slik eller slik
- høve, falle lagleg
Døme
- det horver til – det let seg gjere; òg: det strekk til