Nynorskordboka
hoff
substantiv inkjekjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| eit hoff | hoffet | hoff | hoffa |
Opphav
frå lågtysk, jamfør norrønt hof ‘gard’; same opphav som hov (3Tyding og bruk
- hushaldet og næraste tenarskap og funksjonærar til kongehus
Døme
- hoffa rundt om i Europa;
- gjere teneste ved hoffet
- gruppe av beundrarar som ein person har rundt seg
Døme
- han sit der borte med hoffet sitt rundt seg
Faste uttrykk
- halde hoffomgje seg med beundrarar