Nynorskordboka
hevde 1
hevda
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å hevdaå hevde | hevdar | hevda | har hevda | hevd!hevda!hevde! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
hevda + substantiv | hevda + substantiv | den/det hevda + substantiv | hevda + substantiv | hevdande |
Opphav
norrønt hefða; av hevd (2Tyding og bruk
- vinne seg rett til å ha eller bruke;gjere krav på
Døme
- hevde odel;
- hevde jakt- og fiskerettar
- påstå, meine, seie
Døme
- han hevdar at han hadde handla i god tru;
- det var ikkje slik, hevda ho
- halde oppe, forsvare
Døme
- hevde retten sin
Faste uttrykk
- hevde segvere frampå;
vere blant dei beste- hevde seg godt på skulen;
- norske idrettsutøvarar hevda seg i verdstoppen