Nynorskordboka
graute
grauta
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å grautaå graute | grautar | grauta | har grauta | graut!grauta!graute! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| grauta + substantiv | grauta + substantiv | den/det grauta + substantiv | grauta + substantiv | grautande |
Tyding og bruk
- koke graut;elte, røre noko saman
- ete graut;fôre med graut
Faste uttrykk
- graute seg
- om korn, gryn: bli grautete (1)
- bli uklar
- det grautar seg til for han
- graute tilgjere uklar
- tanken på at dei aldri meir skulle gjere noko i lag, grauta til stemma hennar