Nynorskordboka
førestille
førestilla
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å førestillaå førestille | førestiller | førestilte | har førestilt | førestill! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| førestilt + substantiv | førestilt + substantiv | den/det førestilte + substantiv | førestilte + substantiv | førestillande |
Opphav
frå tysk ‘stille fram for ein’; av fore-Tyding og bruk
- framstille, stå for, gje att, vise
Døme
- biletet førestiller eit vinterlandskap
Faste uttrykk
- førestille segtenkje seg noko;
sjå for seg;
ane- det er vanskeleg å førestille seg korleis livet skal bli