Nynorskordboka
frikjenne
frikjenna
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å frikjennaå frikjenne | frikjenner | frikjende | har frikjent | frikjenn! |
| frikjente |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| frikjend + substantiv | frikjent + substantiv | den/det frikjende + substantiv | frikjende + substantiv | frikjennande |
| frikjent + substantiv | den/det frikjente + substantiv | frikjente + substantiv | ||
Tyding og bruk
døme nokon skuldfri (1);
frifinne
Døme
- bli frikjend i retten;
- han vart frikjent for drapet