Nynorskordboka
forspørje
forspørja
verb
kløyvd infinitiv: forspørja
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forspørjaå forspørje | forspør | forspurde | har forspurt | forspør! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| forspurd + substantiv | forspurt + substantiv | den/det forspurde + substantiv | forspurde + substantiv | forspørjande |
Opphav
av for- (2Faste uttrykk
- forspørje segspørje for mykje
- ein kan jo aldri forspørje seg;
- syte for at ein ikkje forspør seg