Nynorskordboka
fornekte
fornekta
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å fornektaå fornekte | fornektar | fornekta | har fornekta | fornekt!fornekta!fornekte! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| fornekta + substantiv | fornekta + substantiv | den/det fornekta + substantiv | fornekta + substantiv | fornektande |
Opphav
av for- (2Tyding og bruk
la vere å gå med på eller sannkjenne;
ta avstand frå, ikkje vedkjenne seg, nekte (2)
Døme
- fornekte fortida si;
- fornekte det openberre;
- fornekte eit faktum
Faste uttrykk
- fornekte segavvike frå si normale åtferd;
handle i konflikt med si eiga rolle eller sin eigen identitet- partiet fornektar seg ikkje;
- han må fornekte seg sjølv