Nynorskordboka
forgje, forgjeve, forgi
forgjeva
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forgi | forgir | forgav | har forgitt | forgi! |
| å forgje | forgjev | har forgjeve | forgje! | |
| å forgjevaå forgjeve | forgjev! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| forgitt + substantiv | forgitt + substantiv | den/det forgitte + substantiv | forgitte + substantiv | forgivande |
| forgjeven + substantiv | forgjeve + substantiv | den/det forgjevne + substantiv | forgjevne + substantiv | forgjevande |
Opphav
frå lågtyskTyding og bruk
- gje (ein) for mykje (mat) så ein blir lei eller tek skade
Faste uttrykk
- forgje seg pålove dyrt og heilagt