Nynorskordboka
fordra, fordrage
fordraga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å fordra | fordrar | fordrog | har fordradd | fordra! |
| har fordratt | ||||
| fordreg | har fordrege | |||
| å fordragaå fordrage | fordrag! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| fordradd + substantiv | fordradd + substantiv | den/det fordradde + substantiv | fordradde + substantiv | fordragande |
| fordratt + substantiv | fordratt + substantiv | den/det fordratte + substantiv | fordratte + substantiv | |
| fordregen + substantiv | fordrege + substantiv | den/det fordregne + substantiv | fordregne + substantiv | |
Uttale
fårdraˊOpphav
frå lågtysk; av for- (2Tyding og bruk
halde ut, tole, like
Døme
- eg kan ikkje fordra han