Nynorskordboka
anløpe, anlaupe
anløpa, anlaupa
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å anlaupaå anlaupe | anlauper | anlaupte | har anlaupt | anlaup! |
| å anløpaå anløpe | anløper | anløpte | har anløpt | anløp! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| anlaupt + substantiv | anlaupt + substantiv | den/det anlaupte + substantiv | anlaupte + substantiv | anlaupande |
| anløpt + substantiv | anløpt + substantiv | den/det anløpte + substantiv | anløpte + substantiv | anløpande |
Opphav
gjennom bokmål; frå lågtyskTyding og bruk
- om fartøy: gå innom, stoppe ved
Døme
- ferja anløper kaia
- om metall: endre seg på overflata;
- varme opp att herda stål for å gjere det seigare og meir strekkfast;