Nynorskordboka
utpeike
utpeika
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å utpeikaå utpeike | utpeikarutpeiker | utpeikte | har utpeikt | utpeik! |
| utpeikar | utpeika | har utpeika | utpeik!utpeika!utpeike! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| utpeikt + substantiv | utpeikt + substantiv | den/det utpeikte + substantiv | utpeikte + substantiv | utpeikande |
| utpeika + substantiv | utpeika + substantiv | den/det utpeika + substantiv | utpeika + substantiv | |
Tyding og bruk
trekkje fram, peike ut;
utnemne (2, gje verv eller stilling
Døme
- ho vart utpeika som ny leiar for museet;
- utpeike vinnaren av konkurransen
Faste uttrykk
- utpeike seggjere seg gjeldande;
markere seg- utpeike seg i høve til resten;
- laget utpeika seg som ein favoritt