Nynorskordboka
divergere
divergera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å divergeraå divergere | divergerer | divergerte | har divergert | diverger! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| divergert + substantiv | divergert + substantiv | den/det divergerte + substantiv | divergerte + substantiv | divergerande |
Opphav
av latin di- og vergere ‘halle, skråne’; jamfør di- (2Tyding og bruk
- det å avvike, vere ulik
Døme
- ha eit divergerande syn
- i matematikk, om to rette linjer: fjerne seg meir og meir frå kvarandre dess meir dei blir lengde;motsett konvergere