Nynorskordboka
distrahere
distrahera
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å distraheraå distrahere | distraherer | distraherte | har distrahert | distraher! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
distrahert + substantiv | distrahert + substantiv | den/det distraherte + substantiv | distraherte + substantiv | distraherande |
Opphav
av latin dis- og trahere ‘dra’Tyding og bruk
forstyrre, uroe
Døme
- bli distrahert av ein radio som står på;
- ikkje noko ein treng la seg distrahere av
- brukt som adjektiv
- som kan verke distraherande på lesaren