Nynorskordboka
digge
digga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å diggaå digge | diggar | digga | har digga | digg!digga!digge! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| digga + substantiv | digga + substantiv | den/det digga + substantiv | digga + substantiv | diggande |
Opphav
truleg gjennom svensk; frå engelsk slang dig ‘setje seg inn i; setje pris på’Tyding og bruk
like særs godt;
setje stor pris på
Døme
- digge å stå på scena;
- ho digga musikken