Nynorskordboka
desimere
desimera
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å desimeraå desimere | desimerer | desimerte | har desimert | desimer! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
desimert + substantiv | desimert + substantiv | den/det desimerte + substantiv | desimerte + substantiv | desimerande |
Uttale
desimeˊreOpphav
av latin decem ‘ti’, opphavleg ‘ta ut kvar tiande (mann av ein hær til straff, avretting)'Tyding og bruk
tynne ut, minske, gjere fåtalig
Døme
- torskestamma har vorte desimert