Nynorskordboka
dekantere
dekantera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dekanteraå dekantere | dekanterer | dekanterte | har dekantert | dekanter! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| dekantert + substantiv | dekantert + substantiv | den/det dekanterte + substantiv | dekanterte + substantiv | dekanterande |
Uttale
dekanteˊreOpphav
gjennom fransk, frå mellomalderlatin de- og canthus ‘kannetut’; jamfør de-Tyding og bruk
tømme væske over i eit anna kar for å skilje henne frå botnfallet
Døme
- dekantere vin