Nynorskordboka
defilere
defilera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å defileraå defilere | defilerer | defilerte | har defilert | defiler! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| defilert + substantiv | defilert + substantiv | den/det defilerte + substantiv | defilerte + substantiv | defilerande |
Uttale
defileˊreOpphav
av fransk de- og fil ‘tråd, linje’; jamfør de-Tyding og bruk
gå eller marsjere høgtideleg i rad
Døme
- troppane defilerte for generalen;
- dei sørgjande defilerte forbi kista