Bokmålsordboka
desavuere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å desavuere | desavuerer | desavuerte | har desavuert | desavuer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| desavuert + substantiv | desavuert + substantiv | den/det desavuerte + substantiv | desavuerte + substantiv | desavuerende |
Opphav
av fransk des- og avouer ‘være ved, godkjenne’Betydning og bruk
Eksempel
- desavuere et vedtak;
- kjenne seg desavuert av sjefen sin