Bokmålsordboka
depravere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å depravere | depraverer | depraverte | har depravert | depraver! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| depravert + substantiv | depravert + substantiv | den/det depraverte + substantiv | depraverte + substantiv | depraverende |
Opphav
gjennom fransk; fra latin av de- og pravus ‘ond, slett’Betydning og bruk
forringe moralsk;
- brukt som adjektiv
- en depravert person