Bokmålsordboka
defilere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å defilere | defilerer | defilerte | har defilert | defiler! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| defilert + substantiv | defilert + substantiv | den/det defilerte + substantiv | defilerte + substantiv | defilerende |
Uttale
defileˊreOpphav
av fransk de- og fil ‘tråd, linje’; jamfør de-Betydning og bruk
gå eller marsjere høytidelig på linje
Eksempel
- troppene defilerte forbi generalen;
- de sørgende defilerte forbi kisten