Artikkelside

Bokmålsordboka

brakk 1

substantiv hankjønn
Bøyingstabell for dette substantivet
entallflertall
ubestemt formbestemt formubestemt formbestemt form
en brakkbrakkenbrakkerbrakkene

Opphav

fra lavtysk ‘nypløyd land’; beslektet med brekke (2

Betydning og bruk

  1. tilstand som et bearbeidet jordstykke er i når det ligger unyttet i (en del av) vekstperioden