Bokmålsordboka
voltigere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å voltigere | voltigerer | voltigerte | har voltigert | voltiger! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| voltigert + substantiv | voltigert + substantiv | den/det voltigerte + substantiv | voltigerte + substantiv | voltigerende |
Uttale
våltisjeˊreOpphav
gjennom fransk voltiger, fra italiensk; opphavlig av latin volvere ‘snu’Betydning og bruk
gjøre voltige