Bokmålsordboka
vindisere
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å vindisere | vindiserer | vindiserte | har vindisert | vindiser! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
vindisert + substantiv | vindisert + substantiv | den/det vindiserte + substantiv | vindiserte + substantiv | vindiserende |
Opphav
fra latin ‘gjøre krav på’Betydning og bruk
jur. kreve tilbake noe som urettmessig har kommet i hendene på tredjemann;
jur.; jamfør vindikasjon