Bokmålsordboka
viking 2
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en viking | vikingen | vikinger | vikingene |
Opphav
norrønt víkingr, trolig ‘mann fra Vika’; se vikskBetydning og bruk
- nordisk sjøkriger, sjørøver og handelsmann i vikingtiden
Eksempel
- vikingene herjet både i vesterveg og i austerveg
- i overført betydning: hardfør person
Eksempel
- han er en viking som bader i sjøen året rundt