Bokmålsordboka
verve
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å verve | verver | verva | har verva | verv! |
| vervet | har vervet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| verva + substantiv | verva + substantiv | den/det verva + substantiv | verva + substantiv | vervende |
| vervet + substantiv | vervet + substantiv | den/det vervede + substantiv | vervede + substantiv | |
| den/det vervete + substantiv | vervete + substantiv | |||
Opphav
norrønt hverfa ‘vende’, nåværende betydning fra lavtyskBetydning og bruk
vinne, knytte til seg
Eksempel
- verve medlemmer, tilhengere;
- bli vervet som agent for en fremmed makt
Faste uttrykk
- verve segbli yrkessoldat