Bokmålsordboka
veritabel
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| veritabel | veritabelt | veritable | veritable |
Opphav
fra fransk, av verité ‘sannhet’; av latin verus ‘sann’Betydning og bruk
som har alle de typiske egenskapene;
ekte, virkelig
Eksempel
- ryke sammen i et veritabelt slagsmål