Bokmålsordboka
verdighet
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en verdighet | verdigheten | verdigheter | verdighetene |
| hunkjønn | ei/en verdighet | verdigheta | ||
Betydning og bruk
- det å være verdig (1)
Eksempel
- det er under hennes verdighet å svare på slikt
- det å være verdig (2)
Eksempel
- opptre med ro og verdighet;
- holde på, miste verdigheten
Eksempel
- komme til heder og verdighet igjen – se heder