Bokmålsordboka
vanære 2
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å vanære | vanærer | vanæra | har vanæra | vanær! |
vanæret | har vanæret | |||
vanærte | har vanært |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
vanæra + substantiv | vanæra + substantiv | den/det vanæra + substantiv | vanæra + substantiv | vanærende |
vanæret + substantiv | vanæret + substantiv | den/det vanærede + substantiv | vanærede + substantiv | |
den/det vanærete + substantiv | vanærete + substantiv | |||
vanært + substantiv | vanært + substantiv | den/det vanærte + substantiv | vanærte + substantiv |
Betydning og bruk
- bringe i vanære (1, fornærme, krenke
Eksempel
- bli vanæret
- som adjektiv i presens partisipp:
Eksempel
- en vanærende beskyldning