Bokmålsordboka
vange
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en vange | vangen | vanger | vangene |
Opphav
fra tysk; samme opprinnelse som norrønt vangi ‘kinn’Betydning og bruk
- sidestykke i trapp, som trinnene er festet i;sidestykke i peis
- langsgående bærebjelke i bilunderstell;de to parallelle føringene på en dreiebenk, høvelmaskin eller lignende