Bokmålsordboka
utsone
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å utsone | utsoner | utsona | har utsona | utson! |
| utsonet | har utsonet | |||
| utsonte | har utsont |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| utsona + substantiv | utsona + substantiv | den/det utsona + substantiv | utsona + substantiv | utsonende |
| utsonet + substantiv | utsonet + substantiv | den/det utsonede + substantiv | utsonede + substantiv | |
| den/det utsonete + substantiv | utsonete + substantiv | |||
| utsont + substantiv | utsont + substantiv | den/det utsonte + substantiv | utsonte + substantiv | |
Betydning og bruk
forsone, i forbindelser som
Eksempel
- utsone (seg) med hverandre;
- straffen var utsonet – sonet ferdig