Bokmålsordboka
utarte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å utarte | utarter | utarta | har utarta | utart! |
| utartet | har utartet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| utarta + substantiv | utarta + substantiv | den/det utarta + substantiv | utarta + substantiv | utartende |
| utartet + substantiv | utartet + substantiv | den/det utartede + substantiv | utartede + substantiv | |
| den/det utartete + substantiv | utartete + substantiv | |||
Opphav
etter tysk ausarten eller entartenBetydning og bruk
utvikle seg til noe verre
Eksempel
- kunstnerens natursvermeri utartet til maner