Bokmålsordboka
tut 1
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en tut | tuten | tuter | tutene |
Opphav
beslektet med tyte (1 og tyte (2 trolig fra barnespråk om noe som stikker fram; samme opprinnelse som tuttBetydning og bruk
- rør eller annet framspring til å helle væske igjennom
Eksempel
- tuten på kaffekanna
- som etterledd i ord som
- flasketut
- lydtrakt på blåseinstrument, gammeldags grammofon eller lignende