Bokmålsordboka
turkis 1
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en turkis | turkisen | turkiser | turkisene |
Opphav
gjennom lavtysk; fra fransk (pierre) turquoise ‘tyrkisk (stein)'Betydning og bruk
blågrønt eller lyseblått gjennomskinnelig mineral, brukt til smykkestein