Bokmålsordboka
tupé, tupe
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en tupe | tupeen | tupeer | tupeene |
| en tupé | |||
| tupéen | tupéer | tupéene | |
Opphav
fra fransk ‘hårdott’; beslektet med topp (1Betydning og bruk
- halvparykk som dekker den skallete delen av issen og forhodet
- tupert frisyre