Bokmålsordboka
blamere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å blamere | blamerer | blamerte | har blamert | blamer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| blamert + substantiv | blamert + substantiv | den/det blamerte + substantiv | blamerte + substantiv | blamerende |
Uttale
blameˊreOpphav
av fransk blâmer ‘klandre, laste’; beslektet med blasfemiBetydning og bruk
skjemme ut;
gjøre til latter
Eksempel
- han prøvde å blamere henne;
- jeg tror vi har blamert oss