Bokmålsordboka
tilkjempe
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å tilkjempe | tilkjemper | tilkjempa | har tilkjempa | tilkjemp! |
| tilkjempet | har tilkjempet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| tilkjempa + substantiv | tilkjempa + substantiv | den/det tilkjempa + substantiv | tilkjempa + substantiv | tilkjempende |
| tilkjempet + substantiv | tilkjempet + substantiv | den/det tilkjempede + substantiv | tilkjempede + substantiv | |
| den/det tilkjempete + substantiv | tilkjempete + substantiv | |||
Faste uttrykk
- tilkjempe segkjempe seg til;
oppnå ved kamp eller strev- tilkjempe seg herredømmet;
- hun tilkjempet seg kunnskaper