Bokmålsordboka
tilfalle
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å tilfalle | tilfaller | tilfalt | har tilfalt | tilfall! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| tilfalt + substantiv | tilfalt + substantiv | den/det tilfalte + substantiv | tilfalte + substantiv | tilfallende |
Opphav
lavtyskBetydning og bruk
gis, overføres, gå (over) til (som eiendom)
Eksempel
- overskuddet tilfaller de tilsatte;
- kongepokalen tilfalt NN