Bokmålsordboka
tale 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å tale | taler | talte | har talt | tal! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| talt + substantiv | talt + substantiv | den/det talte + substantiv | talte + substantiv | talende |
Opphav
norrønt tala; beslektet med tale (1Betydning og bruk
- snakke, ytre (seg)
Eksempel
- tale tomme ord;
- tales ved om noe – snakke nærmere om noe;
- bokstavelig talt – rett og slett
- vitne om, vise
Eksempel
- bevisene taler imot henne;
- tale til ens fordel, unnskyldning
- som adjektiv i presens partisipp:
- en talende håndbevegelse – megetsigende
- holde tale (1, 2)
Eksempel
- presten talte ved graven;
- tale seg varm om noe
Faste uttrykk
- tale ens sakforsvare, gjøre seg til talsmann for (noen)
- tale for, motvitne eller argumentere for, imot (noen), vise seg enig eller uenig med