Bokmålsordboka
særprege
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å særprege | særpreger | særprega | har særprega | særpreg! |
| særpreget | har særpreget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| særprega + substantiv | særprega + substantiv | den/det særprega + substantiv | særprega + substantiv | særpregende |
| særpreget + substantiv | særpreget + substantiv | den/det særpregede + substantiv | særpregede + substantiv | |
| den/det særpregete + substantiv | særpregete + substantiv | |||
Betydning og bruk
Eksempel
- det som særpreget henne, var ærlighet og åpenhet
- som adjektiv i perfektum partisipp:
Eksempel
- tale en særpreget dialekt;
- en særpreget personlighet