Bokmålsordboka
surre 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å surre | surrer | surra | har surra | surr! |
| surret | har surret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| surra + substantiv | surra + substantiv | den/det surra + substantiv | surra + substantiv | surrende |
| surret + substantiv | surret + substantiv | den/det surrede + substantiv | surrede + substantiv | |
| den/det surrete + substantiv | surrete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtyskBetydning og bruk
- binde fast med tau eller lignende
Eksempel
- dekkslasten måtte surres;
- surre noe på biltaket
- binde sammen
Eksempel
- pakken var dårlig surret;
- surre en brukket skistav