Bokmålsordboka
supplikkere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å supplikkere | supplikkerer | supplikkerte | har supplikkert | supplikker! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| supplikkert + substantiv | supplikkert + substantiv | den/det supplikkerte + substantiv | supplikkerte + substantiv | supplikkerende |
Opphav
fra latin ‘bønnfalle’Betydning og bruk
om eldre forhold: (ydmykt) søke om stilling, fordel eller lignende