Bokmålsordboka
supplere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å supplere | supplerer | supplerte | har supplert | suppler! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| supplert + substantiv | supplert + substantiv | den/det supplerte + substantiv | supplerte + substantiv | supplerende |
Opphav
latin ‘fylle opp’Betydning og bruk
- fullstendiggjøre, utfylle
Eksempel
- supplere frimerkesamlingen sin;
- de to supplerer hverandre;
- komiteen kan supplere seg selv – kan selv oppnevne flere medlemmer
- som adjektiv i presens partisipp:
Eksempel
- gi noen supplerende opplysninger