Bokmålsordboka
stuke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å stuke | stuker | stuka | har stuka | stuk! |
| stuket | har stuket | |||
| stukte | har stukt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| stuka + substantiv | stuka + substantiv | den/det stuka + substantiv | stuka + substantiv | stukende |
| stuket + substantiv | stuket + substantiv | den/det stukede + substantiv | stukede + substantiv | |
| den/det stukete + substantiv | stukete + substantiv | |||
| stukt + substantiv | stukt + substantiv | den/det stukte + substantiv | stukte + substantiv | |
Opphav
fra lavtysk egentlig ‘være stiv’, beslektet med stokkBetydning og bruk
presse sammen metallstykke ved støting eller klemming
Eksempel
- stuke en bolt;
- stuke en hjulring – presse sammen om felgen